Middagen ble god den!

Nakkekoteletter, brokoli, poteter og brun saus.
Ikke så kjempespennende, men godt ble det, og mett ble jeg også!
Jeg blir god og mett av en kotelett, 1 potet og ett par kvaster brokoli, så operasjonen min virker litt enda. Før ville jeg ha spist to koteletter, 3 poteter... Minst!
Det er nå 5 år siden jeg tok GBP (Gastric By-Pass), og tåler alt for mye søtt og godt, og i overkant for mye mat. Jeg er operert i magen, og ikke hodet, derfor gjør jeg som jeg gjør og velger som jeg velger. Hodet er ikke lett og bli klok på... Eller i...
Det er vel egentlig ikke på mangel på kunskap som er problemet. Etter bortimot 20 år "på slanker'n" VET jeg hva som er bra for kroppen min. Men det står å faller på utførelsen. Mat, følelser og en lite samarbeidsvillig kropp har gjor sitt til at alt er bare virr-varr, både i hodet og kroppen.
Det er ikke viljen heller, jeg ønsker jo å bli sunn og få bedre helse - jeg ønsker ikke å sabotere for meg selv! Men jeg gjør det, gang på gang, dag etter dag. Jeg kan prøve å gjøre grep, men angsten for å mislykkes IGJEN er stor, så da slår jeg det bare fra meg med en gang, før noen vet at jeg prøver, så jeg skal slippe å stå til rett for hvorfor jeg har mislyktes enda en gang. Hvis jeg nå skal prøve på noe, så blir det i det skjulte, så jeg skal slippe rettergangen om jeg skulle mislykkes. Men de e vondt å mislykkes, selv om det er bare jeg som vet...
Jeg begynner å ta innover meg at dette må bare ta den tida det tar, det finnes ingen "slank i morgen" pille.
Men noen ganger føles det urettferdig. Jeg var på god vei, i en god "steam", lykkelig uvitende om skruballene livet ville skyte mot meg. Så, som lyn fra klar himmel ble livet mitt snudd på hodet, ting som var helt utenfor min kontroll, som jeg ikke kunne avverge, som gjorde meg frustrert, sint, utrolig lei meg og usikker slo ned i meg. Jeg hadde ingen annen kjent måte å døyve smertene på enn å spise - akkurat som jeg taklet vonde ting før GBP. Og så blir jeg så opptatt av å ta vare på alle rundt meg, å være sikker på at de har det godt, å så glemmer jeg meg selv oppi alt. Jeg blir siste-pri...
Dette vil jeg snu nå. Det har pågått for lenge. 3 år! Det er MITT liv, jeg må ta grep. Jeg skal finne meg en "pratedoktor" for å få rydda litt i toppetasjen, bevege kroppen min, selv om det går utover tida jeg har med familien min. Familien min vil nok nyte godt av det i det lange løp om jeg bruker litt tid på meg selv og tar vare på både psyken og kroppen.
Jeg må bare bli like god til å snakke med folk som jeg er til å "skrive av" meg ting...
Men jeg er redd for å såre de jeg elsker mest, redd for å støte fra meg de få vennene jeg har...

Jeg elsker min lille familie, og ønsker at de skal få oppleve en glad, frisk og energisk Linda!
Jeg må gjøre det til min oppgave å prøve å finne tilbake til kreativiteten, energien, gleden, spontaniteten, vennskap, "lettlivat"-heta. Jeg må bli mer gla' i meg selv igjen!

Wow, der fikk jeg tømt meg litt, og det føles litt godt! Ha en fortsatt god torsdagskveld.